En ung kvinne på flyet kastet stadig det lange håret sitt over seteryggen, helt til det havnet rett i kaffen og maten min. Jeg holdt ut oppførselen hennes i nesten en time, men så gjorde jeg noe så grusomt at hele flyet ble fullstendig sjokkert
Jeg er syttitre år gammel, og den dagen var jeg på vei med fly for å besøke barnebarnet mitt, som nettopp hadde fullført universitetsutdanningen sin. Vi hadde ikke sett hverandre på nesten et halvt år, så jeg gledet meg enormt til å møte henne igjen. Jeg hadde til og med gjort klart en liten gave til henne.
Jeg satte meg på plassen min ved midtgangen, la vesken på fanget og tok frem en bok.
På setet foran meg satt en ung blondine på rundt tjuefem år. Hun hadde svært langt, lyst hår som nesten nådde ned til livet. Hun tok stadig bilder av seg selv, ordnet på frisyren og snakket høyt i telefonen mens flyet fremdeles sto på bakken.
Da vi kom opp i luften, kastet hun plutselig alt håret sitt over seteryggen. Det hang rett foran ansiktet mitt og nådde nesten ned til det nedfellbare bordet.
Først bestemte jeg meg for ikke å si noe, fordi jeg trodde at jenta rett og slett ikke hadde lagt merke til hvor håret hennes hadde havnet.
Men da flyvertinnen kom med kaffe og en liten frokost til meg, havnet flere lange hårstrå rett i kaffekoppen min.
«Unnskyld, kunne du være så snill å flytte håret ditt? Det har havnet i kaffen min.»
Blondinen snudde hodet og så på meg som om jeg hadde bedt henne om å gjøre noe forferdelig.
«Og hva så? Det er bare hår. Det er rent.»
«Det tviler jeg ikke på, men jeg synes det er ubehagelig å ha andres hår flytende i drikken min.»
«Herregud, så kravstore gamle folk er! Greit, jeg skal flytte det nå.»
Hun kastet håret irritert fremover og tok opp telefonen igjen.
Jeg ba flyvertinnen om å bytte ut kaffen og bestemte meg for å glemme den ubehagelige samtalen.
Men omtrent ti minutter senere lå håret igjen over bordet mitt. Denne gangen lå det rett oppå tallerkenen med mat.
«Unnskyld, men nå har du kastet håret bakover igjen. Kunne du være så snill å holde det foran deg?»
Jenta snudde seg brått.
«Hør her, bestemor, kan du slutte å mase på meg nå? Jeg har betalt like mye for billetten min som du har!»
«Selvfølgelig, kjære deg, men du har betalt for ditt eget sete, ikke mitt.»
Mannen som satt ved siden av meg, humret lavt, og blondinen la merke til det.
«Hva er det du ler av?» freste hun. Deretter så hun på meg igjen. «Du er bare misunnelig fordi jeg har vakkert, tykt hår, mens du knapt har tre hårstrå igjen på hodet!»
Jeg kjente at kinnene ble varme, men forsøkte å snakke rolig.
«En dag blir du også gammel, kjære deg. Jeg håper at folk vil snakke mer respektfullt til deg når den dagen kommer.»
«Når jeg blir like gammel som deg, skal jeg sørge for å se ordentlig ut, ikke som en gammel heks!»
Jeg svarte ikke, selv om ordene hennes såret meg dypt.
Etter en stund gikk en flyvertinne forbi, og jeg ba henne om hjelp til å løse problemet. Hun forklarte høflig til den unge kvinnen at håret hennes ikke skulle være til sjenanse for andre passasjerer, og ba henne om å flytte det. Blondinen himlet med øynene, men adlød.
Men så snart flyvertinnen hadde gått sin vei, samlet jenta håret demonstrativt med hendene og kastet det igjen over seteryggen.
«Du gjør jo dette med vilje!»
Hun snudde seg og lo høyt.
«Og hva skal du gjøre med meg, bestemor?»
Deretter tok hun frem telefonen, slo på frontkameraet og begynte å ordne håret sitt.
«Se på dette håret! Folk betaler enorme summer for å få sånt hår. Du kan bare drømme om det!»
I det øyeblikket forsto jeg at jeg ikke lenger hadde tenkt å finne meg i å bli behandlet på den måten.
Jeg lukket boken rolig, satte den ødelagte kaffen på bordet og åpnet vesken min.
Der lå det en liten gjenstand som jeg alltid tok med meg på reiser. Jeg tok den frem og betraktet de lange, lyse hårstråene som hang fra seteryggen rett foran meg.
Jenta var opptatt med telefonen sin og hadde ikke den minste anelse om hva jeg var i ferd med å gjøre.
Og da hun noen minutter senere snudde seg og så hva som hadde skjedd med det praktfulle håret hennes, var skrikene hennes så høye at selv passasjerene i den andre enden av flyet hørte dem.
«HVA HAR DU GJORT?! ER DU GAL?! ARRESTER HENNE UMIDDELBART!»
Jeg forteller videre på historien min og håper inderlig at dere vil støtte meg
