Lorenzo så mot vinduet.
«Seks menn.»
Tony forsto.
«Hvilke seks?»
«Menn som er lojale mot min fars minne heller enn mot pengene mine.»
Rocco nikket sakte.
«Den gamle tunnelen?»
“Ja.”
Godset hadde blitt bygget under forbudstiden. Under vinkjelleren gikk en kalksteinspassasje som strakte seg mot båthuset, usynlig på alle moderne plantegninger.
«Sett to menn bak hekken», fortsatte Lorenzo. «To ved gartnerens alkove. To nær svingen i østveggen. Ingen radioer med mindre det er absolutt nødvendig.»
Tonys munn snørte seg sammen.
«Og du?»
«Jeg blir agn.»
Den kvelden så alt normalt ut.
Klokken 19:45 satte Lorenzo seg ved det lange spisebordet.
Alfred, butleren hans, skjenket vin.
Lorenzo spiste suppe, spurte om en kommende forsendelse, og nevnte bevisst at han planla å reise til Chicago uken etter.
Det var falskt.
Men alle som lyttet, ville høre en intetanende mann diskutere reiseplaner.
Under eiendommen flyttet Tony i mellomtiden seks væpnede menn gjennom en tunnel nesten ingen levende ansatt visste eksisterte.
Oppe i vestfløyen la Clara Mia i seng.
«Trodde onkel Lorenzo meg?» spurte den lille jenta.
Clara glattet håret sitt.
«Jeg tror han gjorde det.»
«Er han redd?»
Clara holdt nesten på å le.
Lorenzo Duca skremte folk bare ved å gå inn i rom.
«Jeg tror ikke herr Duca blir redd.»
Mia klemte den røde ballen.
«Alle blir redde.»
Klara stoppet.
Barn sa noen ganger ting voksne har unngått i flere tiår.
Hun kysset Mias panne.
“Gå og sov.”
Klokken 23:03 neste natt klatret fire skikkelser over den østlige veggen.
Tony så på fra mørket.
De beveget seg nøyaktig gjennom kameraets blindsone.
Unngikk en nedgravd sensor med mindre enn to fot.
Krysset bak fontenen i løpet av det elleve sekunder lange vinduet da det nordlige kameraet roterte bort.
Tony følte seg syk.
Disse mennene gjettet ikke.
Noen hadde gitt dem eiendommens sikkerhetsarkitektur.
Han ventet til alle fire kom inn i trekanten som var skapt av de skjulte teamene hans.
Så trykket han på en bryter én gang.
Førti sekunder senere var det over.
Ingen roping.
Ingen dramatisk skuddveksling.
Fire inntrengere lå fastklemt på gresset.
Lorenzo gikk ut på terrassen et øyeblikk senere.
Måneskin dekket plenen.
Og ved siden av steintrappen satt det noe knallrødt.
Mias ball.
Hun hadde glemt den der ettermiddagen før.
Lorenzo bøyde seg ned og plukket den opp.
Et latterlig lite leketøy.
Billig gummi.
En liten bulk der et barn sannsynligvis hadde bitt den én gang.
Han snudde den i hånden.
Førti ansatte jobbet på denne eiendommen. Millioner av dollar hadde blitt brukt på vegger, sensorer, kameraer, trente menn, porter og pansrede kjøretøy.
Likevel hadde en treåring som jaget en ball til fem dollar oppdaget angrepet som ingen av dem hadde forutsett komme.
Lorenzo bar ballen innover.
Klokken fire om morgenen kalte Tony ham til den gamle kjelleren.
De erobrede mennenes utstyr hadde blitt arrangert på et eikebord.
Nattsynsoptikk.
Begrensninger.
Undertrykte skytevåpen.
Beroligende midler.
Og et håndtegnet kart.
Lorenzo brettet den ut.
For første gang den kvelden ble blodet hans virkelig kaldt.
Hvert kamera.
Hver vaktrotasjon.
Hver sensor.
Hver blindsone.
Hver dør.
Hver rute.
Angripernes tiltenkte rute var markert med rødt.
Men den gamle tunnelen dukket ikke opp.
Heller ikke flere sikkerhetsjusteringer Tony hadde gjort syv dager tidligere.
Lorenzo stirret på avisen.
«Personen som tegnet dette hadde tilgang til sikkerhetsplanen vår», sa Tony.
«Frem til forrige uke.»
“Ja.”
«Og ikke etterpå.»
“Ja.”
Rocco hvilte begge hendene på stokken sin.
«Noen som sov under taket ditt solgte huset ditt.»
Lorenzo brettet kartet sammen.
«Så lar vi ham tro at han fortsatt eier en del av det.»
I tre dager forandret Lorenzo ingenting.
Han laget en liste.
Tjueåtte navn ble til seks.
Seks ble til tre.
En nattsjåfør.
En elleve år lang ansatt i linavdelingen.
Marcus Vance, sikkerhetssjefen på eiendommen.
Marcus hadde jobbet for Lorenzo i fem år.
Aldri for sent.
Aldri syk.
Klaget aldri.
Gjorde aldri en feil.
Tony plasserte personbildet til Marcus på Lorenzos skrivebord.
«Det plager meg.»
«Perfeksjon?» spurte Lorenzo.
«En mann er ikke perfekt i fem år. En maske er det.»
Lorenzo studerte ansiktet.
Middelaldrende.
Rolig.
Glemmelig.
Pålitelig.
«Se på ham.»
Den morgenen kom Lorenzo tilbake fra et telefonmøte og fant arbeidsdøren sin litt åpen.
Han stoppet.
Noe lå på skrivebordet hans.
Ikke et våpen.
En tegning.
Svart fargestift formet en høy mann i dress.
Ved siden av ham sto en liten rødhåret skikkelse som holdt en rød sirkel.
Over dem hang en enorm gul stjerne med et smilende ansikt.
De to skikkelsene holdt hender.
Lorenzo så mot døråpningen.
Mia kikket rundt i bildet.
Bak henne kom Clara, nesten løpende.
«Mia! Herr Duca, jeg beklager så mye igjen –»
Lorenzo løftet tegningen.
Mia presset begge hendene bak ryggen.
«Jeg skapte deg.»
«Jeg ser det.»
«Det er meg.»
«Jeg gjettet.»
«Det er solen.»
«Den har et ansikt.»
«Han liker deg.»
Et sekund holdt Lorenzo på å smile.
