Isabella gikk nedover den lange korridoren, prøvde å holde ryggen rett og ikke vise angsten sin. Den enkle linkjolen var nøye vasket og strøket, og de bare føttene hennes kjente kulden fra steingulvet.

Hun forsto fortsatt ikke hvorfor noen hadde kalt henne så plutselig for å ta vare på prinsen.

Tjenerne hadde allerede begynt å hviske til hverandre. Alle kjente prins Leons vanskelige karakter: han var stolt, autoritær, og hadde sjelden tålmodighet med dem under seg.

Derfor gjorde det Isabella enda nervøs at ordren kom fra ham.

Da de massive dørene åpnet seg, ble jenta møtt av det varme stearinlyset, lukten av voks og en diskret duft av røkelse. I den fjerne delen av rommet satt prins Leon selv.

Hans lenestol, med høy rygg og mesterlig utskåret, lignet en liten trone, og hans selvsikre holdning understreket umiddelbart statusen til en mann vant til å gi ordre.

Han så stille på jenta og gjorde en kort gest, slik at hun kunne komme nærmere.

Isabella tok et dypt pust i brystet og nærmet seg. Han hadde fått ordre om å gjøre badet klart og hjelpe ham med å ta vare på seg selv.

Hun prøvde å ikke se opp og utførte ordren rolig og forsiktig, selv om spenningen inni henne vokste mer og mer.

Da jenta begynte å ta av prinsens siste frakk, la hun plutselig merke til noe hun aldri hadde forventet.

Isabella forble urørlig.

I noen sekunder glemte han til og med hvor han var. Ansiktsuttrykket hans endret seg, og fingrene strammet ufrivillig rundt stoffet han holdt i hendene.

Det var en trykkende stillhet i rommet. Isabella forsto med skrekk at hun ved en tilfeldighet hadde oppdaget en hemmelighet som prinsen nøye hadde skjult for alle.

Fortsettelsen og den andre delen finnes i den første kommentaren.

Isabella så skrekkslagen på de gamle arrene som kunne sees under livet hennes. De hadde grodd for lenge siden, men de mange fine merket gjorde det klart at prinsen tidligere hadde blitt brutalt straffet med pisk. Ut fra utseendet deres var det åpenbart at disse sårene stammet fra barndommen hans.

Jenta kjente en kald skjelving gå over seg. Hun ville spørre om noe, men var redd for å åpne munnen.

Leon merket frykten hans og sa rolig:

“Nå forstår du hvorfor jeg ikke lar noen se dette.”

Isabella nikket stille.

“Jeg kan ikke la alle få vite om min fortid,” fortsatte prinsen. “Hvis denne hemmeligheten kom frem, ville konsekvensene bli for alvorlige.” Derfor skal du fra i dag hjelpe meg å ta et bad. Og du vil ikke fortelle noen hva du har sett.

Isabella kjente hendene skjelve. Han forsto veldig godt at det ikke bare var en enkel ordre. Hvis noen hadde funnet ut at han hadde oppdaget prinsens hemmelighet og avslørt den for andre, kunne straffen bli forferdelig.

Hun nikket igjen, redd, uten å si et ord.

Leon snudde seg, og Isabella senket sakte blikket. Nå visste han noe om prinsen som ingen andre burde ha visst.

Og fra den dagen var ikke lenger hennes plikt bare å ta vare på ham.

Hun måtte holde på en hemmelighet som hennes eget liv avhang av.