… Begrave. Han krysset armene, øynene tunge av forakt, og gjenopptok posituren som en dominerende mann foran sitt improviserte publikum.
“Teori er vel og bra bak en skjerm, Ellison,” sa han med et skjevt smil. “Men når du møter vindkast på åtti kilometer i timen, er de små grafikkene dine verdiløse. Kapteinen lo, en kort, grusom lyd. Jentene har ikke skuldrene til de store gutta. La de virkelige operatørene gjøre jobben. »
Samtidig slapp den tjuende og siste snikskytteren, som lå på skytebanen, ut en dempet forbannelse. Han reiste seg og ristet på hodet i ondskap. Det bevegelige målet for
Vinden fortsatte å ule på Black Ridge-ryggen, men på oppskytningsplattformen virket det som om tiden sto stille. Mercer forble forsteinet, ansiktet tappet for blod. Hans overveldende selvtillit hadde fordampet og etterlot bare en stammende uforståelse. Han åpnet munnen i protest, for å påberope seg sin perfekte rekord eller sine to kampmandater, men generalens ubøyelige blikk festet ham på stedet. Uten et ord til snudde den tidligere fremtidige kommandøren på hælen, plukket raskt opp utstyret sitt før han forsvant til transportkjøretøyene, jaget av de knapt dempede hånflirene fra de andre snikskytterne.
Generalen vendte oppmerksomheten tilbake til meg, og deretter til det tunge geværet som lå på betongen. Våpenet røykte fortsatt lett i den iskalde morgenluften, et stille vitnesbyrd om den umulige ballistiske ligningen som nettopp var løst.
“Rapporter hevdet at Ghost Shadow hadde forlatt feltet for godt etter Kabul-evakusjonen,” hvisket han, stemmen ladet med en ny, nesten instinktiv respekt. “Pentagon unnlot åpenbart å fortelle meg at du tok spøkelsene dine til forsknings- og utviklingslaboratoriene, løytnant Ellison.”
Jeg plukket forsiktig opp våpenet og tørket mekanisk bort et spor av salpeter på utkastkammeret. Moderne krigføring vinnes ikke lenger med nerver av stål og et godt pust, general, svarte jeg i en helt nøytral tone. Den tjenes i den algoritmiske beregningen som er integrert i dette kadaveret.
Utenlandske militærattachéer, etterretningsoffiserer og våpeningeniører, som hittil hadde gjemt seg bak bunkerens tykke vinduer, begynte å strømme til betongplattformen. Oppstyret var til å ta og føle på. Treffet på mål på fire tusen fem hundre meter på et bevegelig mål hadde nettopp knust alle kjente taktiske standarder. Prototypen jeg holdt var ikke lenger en enkel teknologisk kuriositet; I løpet av et brøkdels sekund hadde den blitt den mest ettertraktede strategiske ressursen i det militære arsenalet.
Generalen smilte alvorlig, ignorerte tumulten som ulmet rundt oss, og signaliserte at jeg skulle gå foran ham til den tunge pansrede døren til observasjonskomplekset.
“Jeg tror vi har testet mine menns motstand mot ørkenvindene tilstrekkelig for i dag tidlig. Løytnant Ellison, pakk sakene dine og følg meg inn i det sikre briefingsrommet. Han feide over horden av offiserer med et myndig blikk som straks stilnet. “Ghost Shadow vil forklare nøyaktig hvordan teamet hans planlegger å omdefinere selve begrepet dødelighet.”
Jeg låste telemetriterminalen min og grep håndtaket på den svarte stresskofferten min. Da den krysset terskelen til bunkeren, feide klimaanlegget bort lukten av støv og pulver. Jeg var ikke lenger den lille ingeniøren som ble sett ned på på skytebanen. Jeg var arkitekten bak deres neste seier, klar til å diktere de nye reglene for engasjement.
fulgte hans ville løp på den tørre innsjøen, fortsatt uberørt. Stillheten har senket seg, tung og undertrykkende, bare brutt av ørkenvindens uavbrutte hvisling.
Jeg svarte ikke Mercer. Jeg lukket bare terminalen med en flytende bevegelse, og låste den med et smell. Jeg gikk rundt kapteinen uten å se og gikk mot den øde skytebanen. Jeg var ikke bare en ingeniør som var begrenset til laboratoriene. Lukten av termobarisk pulver og trykket fra rumpa mot kragebeinet var mine tidligste minner.
Jeg dyttet skytteren til side i skuffelse og la meg ned på den kalde betongen. Jeg grep den tunge prototypen og kjente perfeksjonen i balansen mot skulderen min. Vinden ulte og feide bort støvet, men pusten min roet seg, i takt med vindkastene. Jeg kamret en enkelt ammunisjon i stillhet. Klikket fra kammeret så ut til å fryse tiden.
Jeg stakk øyet mitt bak kikkertet. Data rullet ikke lenger på en skjerm; De levde i hodet mitt. Corioliskraften, luftfuktigheten, det ballistiske fallet, den eksakte hastigheten på sidevindene. Hele verden har krympet til en gråaktig piksel i bevegelse på fire tusen fem hundre meter. Jeg holdt pusten mellom to hjerteslag.
Boom!
Rekylen traff skulderen min med velkjent voldsomhet, og virvlet opp en sky av støv rundt meg. Ett øyeblikk. To sekunder. Tre sekunder. Flytiden virket uendelig. Så, på kontrollterminalen som fortsatt var tent, blinket et smaragdgrønt lys febrilsk.
Rett på blink på det bevegelige målet.
