Tredje gang lo han til og med.

Så jeg sluttet å spørre ham.

Nesten hver dag dukket det opp en tepose på balkongen min, vanligvis rundt sju om morgenen og noen ganger en til rundt ni om kvelden.

Først trodde jeg det var en ulykke.

Men en dag falt en av dem på et rent hvitt håndkle som han hadde latt stå ute og tørke, og etterlot en stor brun flekk.

Da gikk jeg opp og banket på døren til leilighet 4B.

“Er dette ditt?” spurte jeg og løftet teposen.

Han så flau ut.

“Wow. Falt den fra balkongen min?

—Det er ikke første gang.

Han ba om unnskyldning og lovet at det ikke skulle skje igjen.

Neste morgen var det en ny våtpose ved siden av pottene mine.

Likevel ventet jeg.

Hun hadde bodd i bygningen i elleve år og hadde alltid prøvd å være en stille nabo. Han vannet andres planter, mottok leveranser, tok seg av kjæledyr, og hadde til og med hentet pakkene deres når han ikke var hjemme.

Men noen uker senere falt en annen liten pose rett ned på min favoritt balkongstol og flekket puten.

Jeg gikk opp igjen.

“Du kaster stadig teposer på balkongen min.

Han trakk på skuldrene.

“Det er bare te.

“Han ødela et håndkle, og nå har han også flekket puten på stolen min.

Han lente seg mot dørkarmen.

“Vel, du bor under meg. Ting faller fra hverandre. Slik er det å bo i en bygning.

“De faller ikke av. Du kaster dem.

Han smilte.

“Du burde nok være takknemlig for at det bare er te.”

“Og hva skal det bety?”

“Det kunne vært verre.

Så lo han og lukket døren.

Det plaget meg mer enn selve posene.

Jeg visste at det ikke ville hjelpe å bli sint. Hvis han skrek, kunne han fortelle alle at kvinnen nede hadde mistet forstanden over noen enkle teposer.

Så jeg bestemte meg for å gi det en siste sjanse.

Neste morgen, nøyaktig klokken 07:04, hørte jeg det.

*Plopp.*

En pose til.

Jeg så på henne i noen sekunder og smilte så.

Da jeg var ferdig med kaffen min, visste jeg allerede hva jeg skulle gjøre.

Ingenting destruktivt. Ingenting ulovlig. Ingen ropende krangler.

Den ettermiddagen installerte jeg et lite sikkerhetskamera som kun var rettet mot balkongen min.

Neste morgen satt jeg allerede ute før klokken sju.

Klokken 07:03 åpnet døren til balkongen hans.

Et minutt senere dukket hånden hans opp over rekkverket.

Posen falt.

Og denne gangen hadde han bevis.

Hånden hans. Balkongen deres. Posen falt rett på min.

Jeg lagret videoen.

Så ventet jeg.

En ny pose falt den natten.

En til neste morgen.

Ved slutten av uken hadde jeg elleve innspillinger.

Da bygningsforvalteren kom for å se meg, viste jeg henne det flekkete håndkleet, den ødelagte puten og alle videoene.

Han så på dem i stillhet.

Så sa han noe han aldri hadde forventet å høre.

“Du er ikke den eneste.

Andre naboer hadde også klaget på at innpakninger, glass og søppel falt fra leilighet 4B.

Men ingen hadde klart å bevise det.

Inntil nå.

To dager senere banket han på døren min.

“Du har fått meg i trøbbel.

“Nei,” svarte jeg. Du havnet i trøbbel selv.

“Du kunne ha snakket med meg.

“Det gjorde jeg. Tre ganger.

For første gang visste han ikke hva han skulle svare.

Flere uker gikk.

Ikke engang teposer. Ikke engang søppel.

Så, en natt, fant jeg en eske foran døren min.

Inni lå en ny pute til stolen min, et hvitt håndkle, en eske med dyr te og en.

“Jeg forvekslet tålmodigheten din med svakhet. Beklager. Jeg kjøpte også en søppelbøtte til balkongen min. Denne teen står oppe.”

Jeg lo og trodde det var slutten på det.

En måned senere, nøyaktig klokken 07:04, hørte jeg det igjen.

*Plopp.*

Jeg var lammet.

Det var en liten pose ved siden av potten min.

Men denne gangen hadde han en liten bundet.

“Se ved døren din.”

Jeg gikk ut og fant en bursdagsgave.

Kortet lød:

“Jeg trodde jeg hadde råd til en enkelt veske på balkongen din i dag. Gratulerer med dagen. “Du en forferdelige nabo oppe.”

Jeg begynte å le.

Ovenfra hørte jeg ham rope:

—¡BARE ÉN!

Og på en eller annen måte endte naboen jeg ikke tålte før, opp med å bli naboen som husket bursdagen min.

Så fortell meg: ville du gitt ham en ny sjanse, eller ville du ha fordømt ham mye tidligere?