– Bestefar godkjente alt før han ble sykere, sa Blake lavt. Stemmen hans manglet den vanlige tryggheten. – Han skjønte at prosjektet for veteranene var overdimensjonert. Det var en drøm, Ren. En fin drøm på papiret, men kommersielt uforsvarlig. Landet i Virginia var verdt titalls millioner dollar. Å gi det bort til et fond ville ha ruinert familiens kjernevirksomhet.

– Svar på spørsmålet mitt, Blake, sa jeg og så ham rett i øynene. – Godkjente han det?

– Vi har hans underskrift! snevret Blake og slo hånden lett i bordplaten. – Dokumentet er tinglyst!

– En underskrift som en grafologisk ekspert nå betegner som høyst tvilsom, skjøt jeg inn.

Faren min, Richard, snudde seg brått fra vinduet. Ansiktet hans var blekt, rynkene rundt øynene dypere enn døgnet før. – Ren, dette går for langt. Du drar familiens navn gjennom søla på grunn av en gammel manns eksentriske innfall! Skjønner du ikke hva som står på spill? Hvis utbyggerne trekker seg nå, utløses en konvensjonalbot som kan knekke hele Sullivan Logistics!

Sannheten begynte å avdekke seg. Det handlet ikke bare om grådighet. Det handlet om desperate handlinger. Sullivan Logistics, familiens stolthet, var i trøbbel.

– Hva har dere gjort? spurte jeg stilt.

Daniel Foster tok et skritt frem, ryddet i papirene på bordet og sa med en kjølig, profesjonell tone: – Major Sullivan, det du antyder her er svært alvorlige beskyldninger. Om du velger å gå videre til påtalemyndighetene eller pressen med udokumenterte påstander, vil selskapet gå til søksmål mot deg personlig for ærekrenkelser og skadeverk på forretningsførselen.

– Prøv deg, sa jeg uforstyrret, reiste meg fra stolen og rettet på jakken. – Bestefar ga meg ikke penger, Foster. Han ga meg et oppdrag. Og jeg har aldri sviktet et oppdrag.

Da jeg gikk mot døren, ropte faren min etter meg: – Ren! Hvis du går ut den døren nå, er du ikke lenger en del av denne familien!

Jeg snudde meg i døråpningen, så på ham, og deretter på Blake som knyttet nevene i raseri.

– Det sluttet jeg å være den dagen dere lo da testamentet ble lest opp, sa jeg rolig før jeg lukket døren bak meg.

Kapittel 2: Spor i ødemarken

Dagen etter kjørte jeg sørover mot Virginia. Landområdet bestefar hadde kjøpt for nesten tre tiår siden lå to timers kjøring utenfor Richmond, skjermet av tykk furuskog og kupert terreng. Det var et område på over fire tusen mål – et fristed som Thomas Sullivan hadde ment skulle huse et toppmoderne trenings- og rehabiliteringssenter for traumatiserte veteraner.

Da jeg svingte inn på den uasfalterte veien som førte inn til eiendommen, la jeg merke til en mørk SUV som sto parkert i døråpningen til den gamle vokterboligen. Selskapet som var ført opp som kjøper i avtalen Blake hadde inngått, var registrert under navnet Apex Ridge Development. Men Eleanors undersøkelser kvelden før hadde avdekket at Apex Ridge bare var et stråselskap registrert i Delaware, eid av et komplekst nettverk av skatteparadisselskaper.

Jeg parkerte Pickup-en min ved siden av SUV-en og steg ut. Luften var rå og fuktig, preget av mose og våt jord.

Ut av vokterboligen kom en mann i femtiårene. Han bar en slitt skinnjakke og hadde et stivt, granskende blikk.

– Dette er privat eiendom, sa han og la hendene på ryggen.

– Jeg heter Ren Sullivan. Dette er familien min sin eiendom, svarte jeg.

Mannen nølte et sekund før han nikket stivt. – Mitt navn er Vance. Jeg er leid inn av Apex Ridge for å sikre området før byggearbeidene starter neste uke.

– Byggearbeidene? Det foreligger ingen gyldig overdragelse ennå, Vance. Eiendommen er under etterforskning for svindel.

Vance smilte ikke, men blikket hans ble iskaldt. – Jeg forholder meg til papirene fra skjøtekontoret. Og sjefen min, sir, har betalt for tilgang. Det beste du kan gjøre, major, er å snu og kjøre tilbake til Washington.

Jeg tok et skritt nærmere. – Hvem er sjefen din?

Før Vance rakk å svare, hørte vi motordur lenger oppe i bakken. En sølvgrå Sedan kom til syne og stanset like bak min bil. Ut steg Eleanor Price. Hun bar en tung skinnveske og så uvanlig anspent ut.

– Ren! utbrøt hun og gikk raskt mot meg. – Det har skjedd noe. Vi må snakke sammen nå.

Jeg nikket til Vance, som stivnet i bevegelsen mens han mønstret oss begge, før jeg fulgte Eleanor bort til hennes bil.

– Hva er det, Eleanor?

Hun dro frem en tykk konvolutt fra vesken sin. – Banksjef Harold Bennett ringte meg for tre timer siden. Etter at du dro fra banken igår, gikk noen inn i systemet med overordnede tilgangskoder og forsøkte å slette transaksjonsloggen til stiftelsens konto. Bennett stoppet det manuellt, men han ble permittert fra jobben sin for to timer siden på ordre fra bankens styre.

– Styrelederen? spurte jeg.