“De bryr seg ikke om meg,” sa Arthur stille. “De venter bare på at jeg skal dø.”

Sjakkbrettet sto mellom oss under de brede grenene på det gamle eiketreet i sykehjemmets gårdsplass. En sen ettermiddagsbris blåste gjennom bladene over oss, og bar med seg lukten av klippet gress og en svak lukt av kaffe fra et åpent vindu et sted bak oss.

Jeg stirret på ham.

Arthur var åttito da, fire år eldre enn meg, og frem til det øyeblikket hadde han aldri snakket om barna sine med noe sterkere enn skuffelse.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Så jeg rakte over brettet og flyttet springeren min.

“Din tur,” sa jeg til ham.

I to sekunder bare så Arthur på meg.

Så lo han.

Det var en av de første tingene jeg elsket med ham, selv om ingen av oss ville brukt det ordet ennå. Arthur kunne bære på en forferdelig tanke i månedsvis, si den høyt én gang, og så akseptere at noen ganger betydde en annens nærvær mer enn et perfekt svar.

Han så ned på tavlen.

“Det var et forferdelig trekk.”

“Jeg vet det.”

“Du gir meg midten.”

“Jeg distraherer deg.”

“Fra hva?”

Jeg lente hodet mot bitene.

“Tilsynelatende fra å vinne.”

Han lo igjen, og tyngden mellom oss lettet nok til at vi begge kunne puste.

Det ble vår måte.

Noen ganger snakket vi.

Noen ganger spøkte vi.

Noen ganger satt vi i stillhet og flyttet utskårne trestykker over sekstifire ruter mens resten av sykehjemmet fortsatte bak oss.

Stedet hadde to svært forskjellige ansikter.

Jeg bodde i den statlig finansierte fløyen, hvor beboere som meg delte beskjedne rom og lærte å ikke klage når grønnsakene ble for myke eller når TV-en i gangen var høyere enn noen ønsket. Pensjonen min var liten, og etter daglige omsorgskostnader var det ikke mye igjen til annet enn toalettsaker, pocketbøker og en og annen kopp ordentlig kaffe.

Rommet mitt var smalt nok til at romkameraten min og jeg hadde utviklet et uskrevet system for å passere hverandre mellom sengene.

Når en av oss åpnet et skap, måtte den andre vanligvis vente.

Møblene våre var praktiske heller enn pene. Gardinene hadde blitt vasket så mange ganger at mønsteret hadde falmet. Oppvarmingen fungerte, men om vinteren hadde jeg en gammel cardigan over stolryggen fordi noen morgener føltes rommet fortsatt kaldt ved vinduet.

Arthur bodde i premium-avdelingen oppe.

Suiten hans var større enn noen leiligheter jeg hadde bodd i da jeg var yngre.

Han hadde et privat soverom, en dagligstue, en balkong, bedre møbler, egen spisestue og sykepleiere tilgjengelig døgnet rundt. Noen lagde maten hans separat når han ønsket det. Teen hans kom i en ekte porselenskanne i stedet for en skumkopp.

Forskjellen burde ha skilt oss.

Det gjorde det ikke.

Vi møttes på grunn av sjakk.

Gårdsplassen hadde flere bord, men bare ett permanent sjakkbrett. Jeg hadde sittet alene en ettermiddag og studert en posisjon fra en puslespillbok da Arthur stoppet ved siden av meg.

“Spiller du,” spurte han, “eller truer du bare brikkene?”

Jeg så opp på ham.

Han hadde på seg en marineblå genser, pressede bukser og skinnsko som sannsynligvis kostet mer enn alt annet i skapet mitt til sammen.

“Jeg spiller godt nok til å vite at du ikke bør fornærme noen før du setter deg.”

Det fikk den første av mange lattere.

Han satte seg.

Han slo meg på tjueseks trekk.

Jeg krevde et nytt spill.

Slik startet det.

Først antok jeg at han kom til gårdsplassen fordi været var behagelig.

Så skjønte jeg at han kom fordi jeg var der.

Ved slutten av den første måneden visste han når jeg var ferdig med frokosten. Jeg visste hvilke ettermiddager han hadde terapi. Han begynte å ta med te til to uten å spørre om jeg ville ha.

Det var importert te, den typen jeg aldri ville kjøpt til meg selv.

Første gang han tilbød meg en kopp, nølte jeg.

Arthur la merke til det.

“Hvis du er bekymret, sender jeg deg en regning,” sa han, “jeg lover å vente til etter kampen.”

Jeg tok koppen.

“Du taper i dag.”

“Da kan jeg ta renter.”

Jeg smilte.

Vi lekte i nesten to timer.

Arthur behandlet meg aldri som om prisen på teen hans gjorde ham viktigere enn jeg var.

Han fikk meg aldri til å føle meg flau over de slitte tøflene mine eller det faktum at klærne mine kom fra lavprisbutikker. Han spurte aldri hvorfor jeg ikke hadde besøk hver helg eller hvorfor sparepengene mine var små.

En ettermiddag så han ned på tøflene jeg alltid hadde på rundt på institusjonen. De var falmet blå og hadde blitt reparert to ganger langs siden.

“Du vet,” sa han, “de tøflene har sikkert tatt deg lenger enn de fleste dyre sko noen gang kunne.”

Jeg lo.