DEL 2
Ved daggry la Mariana mynten på bordet.
“Han sa han ikke hadde noen jobb. Han sa aldri at han ikke hadde noen penger spart.
Julian tok hensyn til Eusebios forsiktighet og bestemte seg for å holde seg til halve løgnen.
“Den tilhørte min mor.” Jeg har den på i tilfelle en nødsituasjon.
“Han holdt på å fryse i hjel i går kveld.” Det ser ut som en nødsituasjon.
“Jeg ønsket ikke å miste henne.”
Mariana var ikke helt overbevist av svaret, men hun kastet ham heller ikke ut.
“Når hun kan gå, vil hun tjene til livets opphold ved å arbeide. I mellomtiden skal Emilia sove med nøkkelen til stallen under puten. »
Vennlighet hadde ikke fått forsiktigheten til å forsvinne.
I ukene som fulgte møtte Julian Vuelta del Álamo. Ranchen hadde elleve avlskyr, to hester, en eldre muldyr og flere høner. Hytta var i god stand, men låven lente seg til den ene siden. Høyloftet lå et sted hvor snøfonner sannsynligvis ville begrave dørene.
Mariana sto opp før daggry, brøt isen i vanntrauet, sjekket kuenes mager, telte hver last med høy og reparerte gjerder mens barna gjorde oppgaver som var for tunge for alderen.
Julian innså at hun ikke trengte å lære hvordan man driver en ranch. Hun trengte bare nok mannskap til å bli ferdig med alt før vinteren.
Da ankelen hans var grodd, gikk han tilbake til å hugge ved, reparere innhegningene og rense hovene. Emilia overrasket ham ved å oppdage en infeksjon i en ku før hun i det hele tatt haltet.
“Hvordan kan noen som ikke finner jobb vite så mye?”
“Jeg har vært på mange rancher.
Dette var sant, selv om det ikke helt var tilfelle.
Noen dager senere ankom Roque Saldaña, eier av Rancho Espuela Quebrada. Han hadde mistet nesten halvparten av kyrne sine vinteren før, og hadde siden da gjentatt at små eiendommer var dømt til å forsvinne.
Han kom ikke med åpne trusler. Han kom med et tilbud.
“Jeg vil betale deg nok til at du og barna dine kan bo i Casas Grandes i flere år,” sa han. “En enke bør ikke risikere livet til sine to barn med en motorsag.”
Mariana avviste dokumentet uten å lese hele tallet.
Roque var også fetter til hennes avdøde ektemann, Nathaniel Treviño. Siden begravelsen insisterte han på at Vuelta del Álamo skulle tilbakeføres til «familien», som om Mariana og barna ikke var en del av den.
“Min mann bygde dette huset til barna sine,” svarte hun. “Ikke for at du skal kjøpe brønnen og sende oss til byen.”
Roque så på Julián, som fortsatt gikk med stokk.
“Og denne hjemløse mannen, er det planen din for vinteren?”
Julian pekte på Espuela Quebradas låve, synlig i det fjerne.
“Når var sist du målte når nordvestvinden forlater snøen?”
Roque brast ut i latter.
“Bestefaren min bygde denne låven. Jeg trenger ikke råd fra noen som sover takket være en veldedighet for enker. »
Etter at han dro, endret ikke Julian noe. I flere dager nøt han seg med å observere. Han knyttet ullremser til stolper for å studere vinden, sjekket områdene der gresset lå, og målte isen som dannet seg rundt trauet.
Inne i låven kjente han fuktigheten under takbjelkene. Dyrenes pust steg opp, kondenserte og falt på ryggen deres.
“Eiendommen svekkes ikke av mangel på høy,” forklarte han. “Den svekkes fordi alt er utsatt for vinden.”
Mariana stivnet da han foreslo å endre låven som mannen hennes hadde bygget.
—Nathaniel jobbet i 3 år i denne bygningen.
“Hun bygde det for vintrene hun har kjent. Denne vinteren kan det hende hun stiller seg andre spørsmål.
Julian snakket ikke som om Nathaniel hadde feilet. Han snakket som en som ønsket å beskytte det en annen hadde etterlatt.
Mariana har lagt ut et kort på bordet.
“Ingenting bygges uten at jeg forstår grunnen.” Og ingenting endres uten mitt samtykke.
De planla et kurvgjerde på 23 meter langt og nesten 2 meter høyt, plassert nordvest for låven. De la til en L-formet vindskjerm, flyttet vanneren mot sør, og gravde ned røret mer enn en meter dypt.
De gravde en grøft for å nå høyloftet til tross for snøen. De installerte en smal åpning under den høyeste delen av taket og delte fôret i tre separate lager.
“Det handler ikke om å stoppe vinden,” forklarte Julián. “Vi må tvinge den til å senke farten og slippe snøen før den når hagen.”
Mariana rettet opp flere punkter. Tiningen nådde en vinkel. Bakken mot nord frøs enda dypere. Ekornene svekket stengene nær åsen.
Julian endret prosjektet uten diskusjon.
Da prosjektet var over, var det ikke lenger hans. Det var Alamo-prosjektet.
Emilia begynte å føre en vinterdagbok. Hun la merke til vindretningen, isens tykkelse og mengden høy som ble konsumert. Tomás slo påler i bakken og telte hver ladning.
