Syv kvinner var i ferd med å bli solgt som dyr på torget San Jacinto del Cobre da Aurora Peña brøt ut i sinne og sverget foran hele byen at hun heller ville dø enn å tjene Rubén Cruz.

Det var den første tirsdagen i måneden, den forbannede dagen da ordfører Bartolomé Valdés forvandlet menneskelig elendighet til et skue. Det var fulle gruvearbeidere, formenn, menn med gjennomvåte hatter, og kvinner som så på på avstand, redde for å gripe inn. Luften stinket av gammel mezcal, svette og kull. Bak Aurora, kroppen rystet av skjelvinger, sto Marta Bórquez, enken etter en gruvearbeider brodert av et jordskred; Josefina Salas, sytten, en foreldreløs jente anklaget for latskap fordi hun nektet å feie vertshuset; Clara Vélez, en stille og observant kvinne ødelagt av påfunnene i en skyggefull bank; Hortensia Robles, som hadde skutt for å forsvare farens maisjord; og Eva Ríos, en overlevende fra et ran og frarøvet hver eneste krone.

Ordfører Bartolomé hadde et smil. Den høyeste budgiveren ville være mesteren.

Rubén Cruz, eier av kaféen El Gallo Negro, justerte lerretsvesken sin og trådte frem midt i mengden med selvtilliten til dem som har kjøpt sjeler i årevis. Blikket hans falt på Josefina og Aurora med en kvalmende ro.

“Fem pesos til premien,” sa han. Om en måned vil de ha refundert meg ned til luften de puster inn.

Aurora bet tennene sammen. Dagen før, i et tåkete skur, hadde de syv kvinnene inngått en pakt: ingen av dem skulle underkaste seg, og hvis en mann prøvde å kidnappe en, skulle de alle kjempe sammen.

Marta skjøv en tung stein under underskjørtet sitt. Ordfører Bartolomé hevet stemmen. Var det et annet tilbud til disse syv arbeiderne for den beskjedne summen av fem biter?

Plutselig flyttet folkemengden seg til siden for å la en skikkelse tre ut av skyggene, ledende en muldyr. Han var en stor mann, innhyllet i en tykk sarape og en skinnjakke slitt av kulden. Han holdt hatten nede i pannen, og avslørte et svart skjegg og et langt arr som krysset kinnet og ned til haken. På ryggen var det festet et gevær, og fra hoften hang en upåklagelig vedlikeholdt revolver. Alle i San Jacinto visste ryktene om ham. Han levde som eremitt i fjellene. Det ble sagt at han hadde drept menn i delstaten Sonora, at han sov der selv ulver ikke våget å våge seg etter mørkets frembrudd.

Han het Esteban Calderón.

Rubén lo tørt, men tok instinktivt et skritt tilbake.

“Seks pesos!” ropte noen bakfra.

Esteban gadd ikke engang å snu seg.

— Sept.

Stemmen hans falt som en kjøttøks, tung og bestemt. Han tok syv mynter fra en lærpung og klirret dem, én etter én, på de gjørmete plankene der fangene sto.

Ordføreren stirret på glansen i sølvet med knapt skjult iver.

“Hør på meg,” truet Esteban og så opp på magistraten. Vi vil ikke være deres slaver. Hvis du tror du kan dra oss inn i fjellene og låse oss inne, bør du sove med ett øye åpent.

Marta tok steinen sin. Hortensia strakte ut skuldrene. Hele torget falt i dødelig stillhet, ventet på at mannen skulle svare med vold.

Men Esteban trådte bare frem, kuttet tauene som bandt Auroras håndledd, og frigjorde deretter de andre.

Båndene falt i gjørma.

Han rakte henne nøklene.

“Løsne de andre,” mumlet han. Vi drar om ti minutter.

Aurora sto stille. Denne mannen var ingenting som en slavehandler. Han så ut som en tyv som hadde kommet for å stjele byttet hans ved helvetes porter.

Uten et ord til snudde Esteban seg og gikk mot en vogn festet til to svarte muldyr. Han etterlot dem ulltepper, en flaske med ferskvann og en mager pakke med harde tortillas, bønner og tørket kjøtt. Han sa ikke et ord til under den endeløse stigningen til høydene. Snart var San Jacinto en grå flekk fortapt i gjørma, mens fjellet lukket sine kjever av mørke furutrær, iskald luft og fellefylte stier over dem.

Bakerst i vognen hvisket kvinnene til hverandre, øynene deres festet på mannens strenge skikkelse.

“Han skal selge oss til en gruveleder,” mumlet Hortensia.

“Eller verre,” utbrøt Eva med flat stemme, som om hun allerede hadde sett for mye av livet.

“Hvis han prøver noe, kaster vi de syv pesos i ansiktet hans,” svarte Aurora.

Ved mørkets frembrudd stoppet Esteban i en naturlig lysning beskyttet av en steinmur. Etter noen minutter tente han et bål, matet dyrene, og satte deretter en gryte med bønner, tørkede chili og saltet kjøtt nær flammene. Han hjalp ikke seg selv. Han kom ikke og satte seg ved siden av dem. Han trådte til siden, blikket tapt i fjellets mørke uendelighet.

Aurora grep en bolle, gikk frem med et bestemt skritt og vendte seg mot ham.

“Hvorfor betalte du syv pesos for oss?”