Basketballhallen har den beroligende duften av gardenia, ovnsbakt hvitløk og førsteklasses rødvin til alle bord. Krystalllykter skaper et glitrende skjær på sølvbelagte beholdere og rene laken. Et sted bak meg avslutter en jazztrio et instrumentalt spor mens de venter, med champagne i hånden.
Min fars blikk gled fra den blå kjolen min til de delikate høye hælene, før det vendte seg mot ansiktet mitt.
Da han var seksti år, hadde Walter Mercer krympet i forhold til mannen jeg husker, men han hadde aldri vært mild. Skuldrene hans har blitt bøyd. Håret hans har nesten blitt helt sølvfarget. Dype smug formet munnen hans.
Men rictus har ikke endret seg en tomme ennå.
“Vel, han sa det.”
Det er ett enkelt ord som tar meg tilbake til seksti.
Jeg løftet vinglasset litt. “Hei, pappa.”
Øyenbrynene hans hevet seg.
Det virket som om roen min var veldig behagelig.
Min bror, Daniel, står ikke langt fra ham sammen med hans kone, Melissa. Daniel så på vinglasset sitt som om væsken inneholdt en hemmelighet. Melissa ga meg et knasende smil, i motsetning til at jeg hadde fått en hilsen.
Walter bredte smilet. “Du forsvant for tjueen år siden, og han jaget etter deg, og du dukker opp her som om du fortsatt hadde en plass.”
Jeg kunne ha rettet ham.
Jeg kunne ha minnet ham på nøyaktig hvem som hadde beordret hvem til å forlate huset.
I stedet tok jeg en langsom slurk av Cabernet.
Så smilte jeg.
“Du burde hente pulten din, pappa. Middagen tar ikke så lang tid.”
For første gang vibrerte uttrykket hans.
Bare litt.
Han forventer sinne.
Gjennom hele barndommen min har sinne vært hans favorittvåpen mot meg. Han presset grensene til jeg falt sammen, og uttrykte min reaksjon som ubestridelig bevis på at jeg var en emosjonell, egoistisk, sta og vanskelig jente å kontrollere.
Sekstitre år gammel, jeg forstår fortsatt ikke reglene i dette spillet.
Sekstitre, jeg visste hva som kom til å skje.
Walter visste ikke at jeg hadde kommet til bryllupet tre timer før ham.
Han visste ikke at jeg hadde tilbrakt ettermiddagen med bruden og trøstet henne fordi bestemors armbånd var blitt frigjort.
Han visste ikke at jeg hadde funnet en liten trådbeholder i hotellbutikken og fikset den med alvefingrene mens hun holdt pusten.
Og han visste ikke, spesielt, at kusinejenta mi og jeg hadde planlagt kvelden etterpå.
“Nyt vinen,” hånte Walter.
“Det er min hensikt.”
Han snudde hodet.
Da han gikk, så Daniel meg endelig.
“Lauren.”
Det er navnet mitt.
Lauren Mercer.
Selv om jeg mesteparten av tiden min ble omtalt som kaptein bakre Mercer, oberst, kommandør, kaptein, professor eller bare Lauren.
Familien min har gått glipp av alle versjonene mine.
Daniel trakk en hånd opp av lommen.
“Jeg vet ikke hva du skal si.”
