June var aldri barnebarnet noen av oss ville ha navngitt først hvis noen hadde spurt hvem bestefar foretrakk.
Da vi var barn, pekte de fleste av oss på guttene.
Bestefar tok med Mark og Dale på fisketur når været var. Tommy fikk den gamle rifla da han endelig var gammel nok. Når maskineriet gikk i stykker eller et gjerde trengte reparasjon, var det guttene bestefar kalte på for å vise dem hvordan et lager satt, hvordan en port skulle henge, eller hvorfor et utstyr var bygget bedre førti år tidligere enn noe som selges nå.
Resten av oss hørte som regel en variant av: «Hold dere unna mens vi jobber», etterfulgt av en oppgave som innebar å skrelle erter, bære tallerkener eller finne noe inne i huset.
June virket aldri plaget av det.
I det minste lot hun aldri noen av oss se at hun var det.
Hun vokste opp, bygde sitt eget liv, og forble en del av familien uten å kjempe for en spesiell plass i den. Hun kom til høytider når hun kunne. Hun husket bursdager. Hun visste hvilke søskenbarn som hadde byttet jobb og hvilke barn som skulle begynne på skolen. Hun var pålitelig uten å gjøre et nummer ut av det.
I lang tid var det bare juni.
Så ble bestefar eldre.
Endringen kom ikke dramatisk. Det var ingen eneste dag da han plutselig sluttet å være selvstendig. Det skjedde slik alder ofte skjer—utenfra og innover, én liten ulempe om gangen.
Først sluttet han å klatre i stiger.
Så begynte han å klage over at kjøreturen inn til byen tok for mye på ham.
Knærne plaget ham mer. Han blandet sammen en avtale en gang. Han glemte om han hadde handlet mat. Han kunne fortsatt fortelle nøyaktig hvor mye regn som hadde falt under en storm for førti år siden, men han kunne stå foran kjøkkenskapet og glemme at June hadde tatt med to bokser grønne bønner til ham uken før.
Ingenting av det betydde at han trengte noen som bodde sammen med ham.
Det betydde at han trengte noen som la merke til det.
De fleste av oss la merke til det på avstand.
June la merke til det personlig.
I løpet av de siste to årene av bestefars liv ble resten av oss opptatt på de vanlige, forsvarbare måtene folk blir opptatt.
Mark hadde jobb.
Dale hadde sine egne ansvarsområder.
Tommy så alltid ut til å ha noe planlagt.
Noen av oss fikk barn. Noen hadde jobber som ble forsinket. Det var avtaler, ærender, husreparasjoner, skolearrangementer, sykdommer, regninger, helger allerede avtalt, og en endeløs strøm av grunner til hvorfor neste onsdag ville bli lettere enn denne onsdagen.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hadde vært annerledes.
Det var jeg ikke.
Jeg sendte bursdagskort.
Jeg ringte på søndager når jeg husket det, vanligvis etter å ha sjekket om Chiefs spilte.
Jeg besøkte når jeg kunne.
Det pinlige var at jeg ærlig talt trodde at de tingene betydde at jeg gjorde det ganske bra.
June hadde også et fullt liv.
Hun kom likevel.
Hver onsdag etter jobb kjørte hun fra Abilene til bestefars lille hus utenfor Solomon.
Tjue-ni mil hver vei.
Det tallet ble vanlig for oss fordi June aldri klaget over det.
Regnet stoppet henne ikke.
Brunst stoppet henne ikke.
Wind stoppet henne ikke.
Snø gjorde det sjelden.
Sent på ettermiddagen, vanligvis rundt samme tid, hørte bestefars vei lyden av hennes røde Tacoma før lastebilen dukket opp nær huset. Hun parkerte, steg ut og hentet den samme blå kjøleboksen fra førerhuset.
Kjøleboksen ble en del av ritualet.
Vanligvis holdt den dagligvarer.
Noen ganger puttet hun ferske barberhøvler i en av ytterlommene.
Noen ganger var det vaskemiddel i lasteplanet, papirhåndklær bak passasjersetet, eller en pose med myk peppermyntegodteri bestefar likte etter at det ble vanskelig å tygge hardere godteri.
Hvis han nevnte at han trengte noe én gang, husket June det.
Halvparten av tiden glemte han at han hadde nevnt det i det hele tatt.
Hun bar alt inn og satte den blå kjøleboksen på kjøkkengulvet.
Så begynte hun med det som trengtes mest.
Hvis kjøleskapet så tomt ut, fylte hun det opp.
Hvis kleskurven var full, bar hun den ned.
Hvis badet trengte rengjøring, vasket hun det.
Hun skiftet lakenene hans.
Hun klippet tåneglene hans da det ble ubehagelig å bøye seg så langt.
Hun sjekket medisinene hans og telte fremover for å være sikker på at han hadde nok til neste påfyll.
Hvis det nærmet seg en time, skrev hun ned datoen og sjekket klokken to ganger fordi bestefar hadde begynt å forveksle en dag med en annen.
Noen ganger kjørte hun ham selv.
På de dagene ble turen fra Abilene bare begynnelsen på hennes kjøring.
Hun holdt aldri styr på det foran oss.
Hun la aldri ut bilder.
